Det er påfallende hvor polarisert debatten i Industriforeningen kunne være enkelte ganger. Eksempelvis debatterte man intenst i 1957 hvorvidt konkurranseregulering var å anse som planøkonomi og hvorvidt alternativet var en fullstendig uhemmet frikonkurranse. Med Libertas / Elingårds Benjamin Vogt som innleder tok man i realiteten et svært liberalistisk utgangspunkt.
Vogt kritiserte skarpt de som ønsket å begrense konkurransen. Han mente de talte med to tunger ved å beskylde næringslivet både for å motarbeide den frie konkurranse, for å sikre seg «monopolprofitt», og samtidig søke fri konkurranse på bekostning av blant annet de ansatte. Han var opptatt av at full sysselsetting var en uting og at ansatte, som kunne føle seg trygge på at de lett fikk en ny jobb, ble kravstore og uansvarlige. Næringslivet var, ifølge Vogt, tjent med at arbeidstagere måtte konkurrere om jobbene, og at det ikke var noen ulykke om en del mennesker iblant ble ledige en stund. – Ingen sulter i hjel av seks måneders ledighet.
Også Vogts historieforståelse møtte motbør. Han mente at alle begrensninger i den frie konkurranse måtte regnes som planøkonomi, og han mente historien dokumenterte at slikt bare kunne fungere under krigstid. I normale tider var slikt «livsfientlig», og ødelegger mulighetene for menneskenes trivsel og fremgang på alle områder.
Det bør ikke overraske at Moss Arbeiderblad fikk pusteproblemer av dette møtet i Industriforeningen. Med overskriften «Vogts dødslinje» (5.2.1957) leverte avisen en temmelig krass kommentar til foredraget. Det var spesielt Vogts motstand mot full sysselsetting som falt avisen tungt for brystet. I tillegg til at arbeidsledighet var en belastning for den som ble rammet, mente Moss Arbeiderblad at dette ga redusert kjøpekraft og dermed redusert etterspørsel etter næringslivets produkter. Dette ville spre seg «som ringer i vannet» og trekke hele samfunnet ned.
Heller ikke blant næringslivets representanter hadde Vogts tanker særlig støtte. Man ønsket fri konkurranse, men innså at denne måtte skje innenfor overordnede rammer, som sikret like muligheter, forutsigelighet og hindret monopoldannelser.
I dag ser de fleste av oss på konkurranse innenfor strenge rammer som en forutsetning for at det private næringsliv skal tjene både samfunn, bedrifter, arbeidstagere og forbrukere på den beste måte. Benjamin Vogt ville nok ikke hatt mange tilhengere i Moss Industri- og Næringsforening i dag.