I etterkrigsårene økte industriens betydning for landets verdiskapning. Mens landbrukets sysselsetting hadde stått på stedet hvil fra 1930 og til etter krigen, hadde antall ansatte i industrien økt med nesten 50 % og sto for over halve verdiskapningen i landet. Denne utviklingen var enda tydeligere i Moss. PÃ¥ tross av industriens økte betydning slet man med manglende velvilje fra myndigheter, politikere, allmenheten og egne ansatte.
Disse utfordringene var tema da direktør Chr. Erlandsen møtte Industriforeningens medlemmer i februar 1954 på Moss Hotell. Han mente at fortsatt fremgang for industrien krevde et bredt samfunnsengasjement, hvor man tydeliggjorde industriens viktige rolle i å skape velstand for folk flest. Beskrivende for tidsånden var likevel hans meninger om at industrien ikke burde arbeide for å redusere den ubegripelig store stigning i lønnsmottagernes levestandard». Man måtte snarere bli flinkere til å forklare at velstanden ikke var et resultat av arbeiderbevegelsens kamp, men et resultat av den tekniske utvikling.
Hans budskap var videre at bedriftslederne måtte innta åpne og klart kommuniserte standpunkter i viktige politiske spørsmål. Og de måtte slett ikke isolere seg i et politisk parti slik bondenæringen hadde gjort. Industrien skulle skaffe seg innflytelse over et bredere politisk spekter og vise at den var nøkkelen til velstandsutviklingen i landet. Han mente derfor at de lokale industriforeninger uten engstelse kunne engasjere seg i det politiske arbeid.
Dette møtet var på mange måter avsparket for Industriforeningens åpne og utadrettede virksomhet. Foreningen har i alle år hatt politiske, men ikke partipolitiske, standpunkter i en rekke saker. Man har forholdt seg tydelig til at industrien, og næringslivet i videste forstand, har en rolle som verdiskaper i samfunnet, – og som en integrert del av samfunnsmaskineriet. Forståelsen for skjebnefellesskapet mellom storsamfunnet, eiere, lønnsmottagere og ledelse var allerede på 50 – tallet så sterkt at man ikke så noen interessemotsetning i den industrielle utvikling.
Denne kollektive tenkning har vært en mangeårig tradisjon i Norge og i Moss. Det må først legges til rette for verdiskapning, deretter kan man diskutere fordeling av det som skapes. Noen vil kalle det umusikalsk, men samfunnsansvar i næringslivet starter med å skape høyest mulig langsiktig avkastning på bedriftens ressurser. Men det hele må skje innenfor de rammene som samfunnet setter av hensyn til miljø, helse og sikkerhet.