I et av de første styremøter i Industriforeningen, allerede i stiftelsesåret 1947, møtte foreningen representanter for Moss Husmorforening. Den som førte ordet, omtales i møteprotokollen som «fru direktør Ragnar Z. Hansen», og delegasjonen omtales ellers som «Fruene». Direktørfruen het ellers Ragnhild og var sannsynligvis en kvinne som sto svært godt på egne ben, selv om herrene i foreningen fortsatt la til grunn at kvinnen var skapt av mannens ribben.
«Fruene» ønsket at Industriforeningen måtte støtte opp om Husmorforeningens arbeid med å etablere en barnehage. De viste til erfaringer med barnehager i Amerika hvor man anså skolegang uten forutgående barnehage som «et hus uten dører». For industriens herrer måtte likevel økte muligheter for å få kvinnelig arbeidskraft telle mest.
Det var sider ved dette som åpenbart ikke passet inn i styrets syn på kvinnenes plass i samfunnet, men samtidig var det nærliggende å se på barnehager som en effektiv måte å få flere kvinner ut i arbeidslivet. Industriforeningens hovedanliggende i disse årene var jo nettopp mangelen på arbeidskraft, som igjen hang sammen med boligmangelen. Kvinnene var jo allerede bosatt i Moss og slik sett en åpenbart interessant ressurs for industrien.
Styret i Industriforeningen konkluderte positivt og gikk etter hvert inn i et samarbeid om å utvikle flere barnehageplasser. Den eneste uenighet man kan spore i styret var om Industriforeningen skulle støtte tiltaket kollektivt på vegne av medlemmene, eller om man skulle oppfordre til individuell støtte fra medlemsbedriftene. Dette er for øvrig et tema som går igjen i en rekke saker i årene fremover.
Ettertiden har vist at dette bare var begynnelsen på en omfattende utbygging av både private og offentlige barnehageplasser, og vi kan konstatere at «Fruenes» løfte om flere kvinner i arbeidslivet slo til.
Når samfunnsøkonomene i dag skal forklare Norges internasjonalt ledende økonomiske stilling, er det nettopp kvinneandelen i arbeidslivet som trekkes frem som nøkkelen. Det er ikke oljen, men det faktum at kvinner og menn bidrar i samme grad i private og offentlige virksomheter, som har bragt norsk brutto nasjonalprodukt pr. innbygger opp i det absolutte toppskiktet. I det globale bilde er 76 % av mennene i lønnet arbeid og knappe 50 % av kvinnene. I Norge er tallene 74 % for menn og 68 % for kvinner.
«Fruene» var nok på sporet av noe da de stilte opp i Industriforeningens styremøte i september 1947.