Musikk til arbeidet var blitt svært populært i de første årene etter andre verdenskrig. Tilbudet var begrenset, og bedriftene var usikre på hvordan dette best kunne organiseres. Det var bred enighet om at musikk var trivselsfremmende og dermed også bra for produktiviteten. Nettopp økt produktivitet var nøkkelen til konkurranseevne i byens bedrifter og i hele landets næringsliv. Den såkalte «Sentralkomiteen for arbeidseffektivitet» var en viktig premissleverandør i dette arbeidet. Enkelte metoder, som «stoppeklokke-studier» var omstridte, mens musikk til arbeidet hadde bred tilslutning som trivsel- og effektivitetsfremmende tiltak. Industriforeningens styre fikk flere henvendelser om de kunne bistå med dette.
I dag har de fleste personlig utstyr og internett som til enhver tid gir ubegrenset tilgang til musikk etter egen smak. For 70 år siden måtte musikkopplevelsene på arbeidsplassen organiseres på annet vis, og ikke minst måtte man bli enige om hva slags musikk det skulle lyttes til og hvor på bedriften den skulle høres.
Det største problemet var imidlertid å fremskaffe tilstrekkelig mange grammofonplater til at musikktilbudet på den enkelte arbeidsplass ble tilstrekkelig variert. Dette ville Industriforeningen løse ved at det ble opprettet et felles grammofonplatearkiv hvor bedriftene kunne utveksle sine plater. Tilbudet av grammofonplater var forholdsvis begrenset og prisene ble ansett som ganske høye. Styret sendte ut et sirkulære til medlemmene og fikk positiv respons på dette. Dermed fikk man en grei ordning hvor den enkelte bedrift kunne tilby stadig mer ny og variert musikk uten å måtte investere altfor mye i egne plater.
Idyllen ble imidlertid ødelagt etter noen få år. Etter den såkalte «Bedriftsmusikkdommen» som Høyesterett avsa i 1953 krevde TONO vederlag for bruk av musikk på arbeidsplassen, ikke bare fra grammofonplater, men også fra radioer som arbeidsgiver hadde stilt til rådighet for ansatte. Dette har vært et stridstema i mange år. Som så mye annet har det i hovedsak løst seg ved den teknologiske utvikling. Det som var «musikk til arbeidet» i regi av bedriften, er avløst av smart-telefoner med spillelister og individuelle musikkvalg.
Kanskje er noe tapt ved at det musikalske fellesskap på arbeidsplassen, og til og med mellom byens arbeidsplasser, er blitt erstattet med individuelle valg? I dag snakkes det om deling av spillelister. Den gang delte man virkelig musikkopplevelsene.