I Moss har vi aktivister som, svært fortjenstfullt, er bekymret over at byens samferdselsprosjekter beslaglegger for mye av Statens ressurser. Andre deler av landet har slett ikke slike skrupler. Der bruker man effektivt sine stortingspolitikere til å hente hjem ulike fordeler. Stortinget har dermed blitt en kamparena hvor representanter fra ulike deler av landet kjemper for å sikre sitt hjemfylke en størst mulig del av fellesskapets kake.
Litt «superenkel forskning» gir oss et bilde av hvordan Stortings-representanter fra ulike deler av landet posisjonerer seg for å fremme sine respektive hjemsteders interesser. Det er da viktig hvilken av Stortingets 12-13 ulike komiteer man sitter i. Noen komiteer, som Justiskomiteen og Kontroll- og konstitusjonskomiteen, ivaretar det nasjonale fellesskapets interesser. Andre komiteer har mye større betydning for lokalisering og regional utvikling. Et typisk eksempel er Næringskomiteen. Et interessant spørsmål er “hvem som sitter hvor».
En god indikator på hvor i landet man kommer fra, er størrelsen på postnummeret. I Oslo begynner det på «0», Akershus har gjennomsnittlig postnummer 1350, Østfold ca. 1650. På Vestlandet finner vi postnumre omring 5000 og i Finnmark over 9000. Størrelsen på postnummeret er med andre ord direkte knyttet til hvor langt fra hovedstaden man har sin valgkrets.
Det er interessant å se hvor representanter fra ulike deler av landet posisjonerer seg i Stortingets komiteer. Tar vi en typisk komite hvor det arbeides for hele landets beste, som Justiskomiteen, vil vi se at gjennomsnittlig postnummer for medlemmene er 3650, som betyr svært sentrale strøk. Her finner vi kandidater fra Oslo, Akershus, Østfold og Vestfold. Ingen nord for Trondheim er representert.
Næringskomiteen, viser derimot gjennomsnittlig postnummer på hele 6093. I denne komiteen finner vi ingen fra Oslo, Akershus eller Østfold. Til gjengjeld er samtlige fylker nord for Trondheim godt representert.
Vår regions representanter på Stortinget er altså hovedsakelig satt til å jobbe med hele landets interesser, mens distriktene setter sine ressurser inn i de komiteene som legger premissene for næringsutvikling og lokalisering.
Dette må ikke leses som kritikk av våre lokale representanter. Tage Pettersen ønsket seg inn i Næringskomiteen, men ble plassert i Familie- og kulturkomiteen. Der kommer han til å gjøre en utmerket jobb også for Østfold. Vi ønsker likevel at Østfolds stortingsrepresentanter innretter seg mer som sine kolleger fra distriktene, og søker seg plassert i komiteer som har større innflytelse på lokalisering og næringspolitikk.