De siste ukene har jeg vært innom de viktigste forutsetningene for nye etableringer, nemlig tilgang på forretningsideer og kapital. I motsetning til hva de fleste tror er ikke tilgangen til forretningsideer det største problemet. Vi sliter mer med å skaffe risikovillig kapital. Den tredje forutsetningen er evne til å gjøre en god idé til en stabil og bærekraftig arbeidsplass.
Byens industrihistorie er preget av markante lederskikkelser med både nasjonal og internasjonal anerkjennelse. Ledere og eiere bodde lokalt, de satset lokalt og de ble respektert i lokalmiljøet. Man evnet også å tiltrekke seg spesialister, teknologer og nøkkelpersonell fra hele Europa. Det er forøvrig påfallende hvor mye av drivkraften, kompetansen og investeringsviljen som er knyttet til innvandring fra Danmark, Tyskland, Sverige, Storbritannia og Østerrike. Uten å bli nostalgisk er det nyttig å se hva som har beveget seg i positiv og negativ retning siden.
Over mange tiår har Mosseregionens attraktivitet vært sett på som lav eller fallende. Dette har åpenbart snudd til det bedre. Både som boligområde og som etableringsalternativ for offentlige og private virksomheter, kommer Moss opp som en attraktiv mulighet der man for kort tid siden ikke kom i betraktning. Dette skyldes et målrettet arbeid med synliggjøring og markedsføring, samt litt gratis drahjelp fra prisvekst og køer i Oslo.
Der vi ikke er tilbake til «gamle høyder» er evnen til å få frem lokale lederskikkelser, gründere og industriutviklere. Det er lett å tenke at disse nøkkelpersonene «døde ut» med de store industribedriftene som preget byen på 60 og 70 tallet. Ser man litt grundigere etter finnes både mossinger som pendler ut, og enda flere som har flyttet ut. Mange har høy teknisk eller kommersiell kompetanse, ledererfaring og bransjekunnskap. Mange av disse lykkes svært godt der de velger å bruke sine evner. I dette finner vi de klareste forskjellene på dagens Moss og den gamle industribyen, og kanskje den viktigste enkeltfaktor når vi skal forklare hvorfor etableringen av nye arbeidsplasser er så vidt beskjeden.
Jeg har dialog med, eller følger med på, mange slike ledere og gründere med røtter eller bosted her i byen. Lysten til å satse i egen by er ofte tilstede, men det er samtidig en bekymring for at lokal synlighet gir en fallhøyde som man slipper ved en mer anonym tilværelse i Oslo eller i utlandet. Skal vi komme videre i arbeidet med å utvikle arbeidsplasser, må vi bygge en kultur for å støtte opp om satsninger, unne hverandre suksess, tolerere at noe går feil og oppmuntre til nye forsøk. Det må rett og slett bli «kult» å satse lokalt!