Statistikken over deltagelse i arbeidslivet ble nylig publisert. I følge SSB er 66,9 % av de i «arbeidsfør alder» i jobb i landet vårt. Den resterende tredel er studenter, pensjonister, uføre og arbeidsledige. Dette er fortsatt en høy deltagelse sammenligner med andre land, og skyldes i stor grad den høye andelen kvinner i lønnet arbeid. Den høye deltagelse i arbeidslivet har i årevis vært den store motoren i norsk velstandsutvikling. Selv ikke oljeinntektene kan konkurrere med dette.
Dessverre er bildet annerledes i Østfold hvor kun ca. 60 % deltar i arbeidslivet. Dette er et dramatisk avvik og plasserer oss aller nederst blant norske fylker. Statistikken viser også at Moss troner på toppen av Østfolds byer med den høyeste arbeidsledigheten.
Andelen som står utenfor arbeidslivet, øker samtidig som arbeidsledigheten synker. Det siste er åpenbart bra, men den delen av regnestykket som skyldes en høy og økende andel utføre og førtidspensjonerte, er slett ikke bra. Bak slike tall ligger det noen ublide skjebner i form av manglende evne til å henge med på effektivitetskrav, produktivitetspress og mangelfull tilretteleggelse i arbeidslivet. Det blir færre hender som skal sørge for flere munner. LOs distriktssekretær i Østfold, Ulf Lervik, formulerer dette helt presist i Dagsavisen Moss Dagblad når han sier at nedgangen i arbeidsledighet ikke går til arbeidslivet, men offentlige ytelser.
Nå må vi likevel ikke la denne type pall-plasseringer ta fra oss motet fullstendig. Bak den høye andelen Østfoldinger og Mossinger på offentlige budsjetter ligger også en ganske bred politisk enighet om å sikre de svakeste anstendige vilkår og dermed motvirke en form for sortering av befolkningen, som er en tendens på steder som viser sin status med større stolthet.
Østfold har en stor andel konkurranseutsatt næringsliv hvor omstillingstakten er høy og kravene til produktivitetsvekst drives frem av internasjonal konkurranse. Fylkets høye andel ufaglærte gir færre muligheter for skifte av yrke og større utfordringer ved utpendling. – En utpendling som for øvrig er mer enn stor nok allerede.
Ansvaret for å få opp deltagelsen i arbeidslivet ligger på både næringsliv og våre politikere. Disse to grupper har imidlertid ulike roller i dette arbeidet. Næringslivet vil alltid gjøre nøkterne analyser av ulike steders attraktivitet. Det politiske ansvar er å sikre at regionens attraktivitet er mer enn å fortelle at man er ytterst næringsvennlig.