Fristelsen til «å betale svart» dukker gjerne opp når noen tilbyr redusert pris dersom jobben kan gjøres opp uten kvittering. Det offentlige skal ha 25 % moms, den ansatte skal betale 40 – 50 % skatt og arbeidsgiver skal betale både arbeidsgiveravgift, pensjonsavgifter og feriepenger. Det er mye å spare for den som velger å se bort fra lovverket og fellesskapets behov for de inntekter. De fleste har vel motforestillinger til å betale eller å motta svart betaling, men dessverre viser det seg at fristelsen kan bli for stor når det dreier seg om egeninteressen og ikke den mer teoretiske «prektighet».
I tillegg til å være regelrett tyveri fra fellesskapet, er svart arbeid også et stort problem for næringslivet. Håndverkerbedrifter som ikke vil delta i dette, blir presset ut av markedet av useriøse aktører. Forskjellen på hvitt og svart, organisert og uorganisert, seriøst og useriøst, og ikke minst de ansettes arbeidsforhold, kan utgjøre en prisforskjell på opptil 100 %. De tradisjonelle, seriøse håndverkerne som malere og snekkere, hvor det er begrensede krav til offentlig godkjennelse, er langt på vei ute av markedet. For rørleggere og elektrikere holder den seriøse del av bransjen bedre stand, men presset merkes også der.
Det har lenge vært søkt etter løsninger på dette. Man kan tenke seg at privatpersoner får fradrag i skatten for kjøp av tjenester når det fremlegges kvittering som dokumenterer at alle skatter og avgifter er betalt. Slike ordninger er imidlertid tungvinte og fulle av smutthull. Det er gjort forsøk med dette i Sverige, men erfaringene er blandede
Problemet vil aldri kunne løses uten klare holdninger mot svart arbeid. Folk i sentrale tillitsverv i samfunnet, som lojalt burde støtte fellesskapets interesser, kjøper tjenester hvor skatter og avgifter unndras. Det synes sosialt akseptert å nærmest skryte av de besparelser man gjør. Vi nøler ikke med å anmelde tyveri, mens vi ser gjennom fingrene på å unndra samfunnet for lovmessige skatter og avgifter.
Et seriøst og konkurransedyktig næringsliv trenger kunder som ser verdien av den velferdsmodell samfunnet bygger på, og som er villige til å ta sin del av regningen.